Jante don’t live here anymore

Tiden er definitivt over da det var ålreit å misunne andres suksess. Vi lever i en tid og i et land der alt er mulig, virkelig alt! Men vi må ville noe sjæl! Vi må ha en drøm, en visjon, en vilje og en plan. Noen bruker veldig mye tid på å ønske all verdens ulykke over dem som får til noe, men det fører oss faktisk ikke en centimeter videre. Jeg er blant de som ser med beundring på mennesker med suksess. Jeg har ingen illusjoner om at det ikke har kostet blod, svette og/eller tårer – at det har kommet rekende på ei fjøl og uten omkostninger. Dessuten vet jeg av erfaring at man ikke kommer i gang med mindre skapertrangen er der.

Jeg blir ikke noe rikere av å hate Olav Thon for å være en av verdens rikeste menn. Hvis jeg hadde hatt talent for hotelldrift, eiendomsforvaltning, redervirksomhet eller fotball kunne sikkert jeg også bli skrekkelig rik. Jeg har ikke sånne talenter. Men jeg er ganske flink på helt andre ting! Det er ikke sikkert jeg blir Krøsus av å ta i bruk mine talenter, men det er heller ikke nødvendigvis målet. Drømmen er å klare å skape noe som andre setter pris på, på en eller annen måte. Det er derfor denne bloggen finnes. Fordi jeg er flinkest til å skape ved bruk av tekst. Jeg kunne ikke laget et oljemaleri om det så sto om livet. Det kan Odd Nerdrum. Jeg er ikke sur på ham for det. Det jeg kan, derimot, er å lage bilder med bokstaver som pensel. Det tillater jeg meg å gjøre på selveste internettet. Og der jeg foreløpig har omtrent like mange lesere som jeg har fingre, har andre blogger flere titalls tusen. Jeg er ikke sur på dem for det. De klarer åpenbart å lage noe som betyr noe for noen. More power to them!

Når det er sagt; skulle du plutselig lese noe her en gang, som du synes er så fint at andre burde se det, blir jeg ikke fornærmet om du deler det. Blir ikke fornærmet om du ikke gjør det heller. Det velger du.  

Poenget er: uten å ha statistikken foran meg, drister jeg meg på en antagelse om at den største verdiskapningen her i landet skjer basert på at noen hadde gründertanker en eller annen gang – i motsetning til finansiell motivasjon. Noen fikk en glimrende idé og hadde mot til å utvikle den. Noen får slike glimrende idéer hele tiden. Andre, sånn som jeg, er ikke helt den samme kilden av kreativitet. Da finnes det to muligheter: enten akseptere min begrensning, eller gjøre en innsats for å endre den. I mellomtiden kan jeg vurdere om de andre kreative hodene er en inspirasjon, eller om jeg vil anse dem som opportunistiske idioter som ødelegger middelmådighetens bekvemmelighet. Mitt valg.

Innlegget er inspirert av Ulrikke…

-liune-

The zombie awakening…

Nå er det altså (u)bønnhørlig vår, og sevja stiger i kroppen. Det er pussig hvordan jeg hver vår er takknemlig for å bo i dette landet langt mot nord; som plager meg med x antall måneder vinter hvert år, men som skaper like stor glede hver gang varmen kommer tilbake. Jeg er blant dem som tidvis lider av vinterdepresjon, en slags narkolepsi light som gjør meg til murmeldyr fra november til mars. En ulidelig følelse av å aldri helt våkne og sjelden kjenne på å ha overskudd. Hypokonderen i meg blir bekymret hvert år og frykter alvorlig vitaminmangel og andre lumske diagnoser. Men så tar sola realt tak og tvinger seg gjennom søvntåka. Og jeg er en rehabilitert zombie. Sånn som nå.

Get out there and enjoy the springtime /kom dekk ut og nyt løpetida.

-liune-

Tingenes tilstand

Jeg er glad i ting.

Det har tatt litt tid å komme til det punktet der jeg kjenner meg komfortabel med å innrømme noe slikt offentlig, for det er jo relativt lite politisk korrekt å være svak for materialistisk stimuli, men det er nå en gang slik det forholder seg. Jeg er glad i ting.

Jeg velger helst ting med hjertet, ikke med hodet. Den nye telefonen min kom med varsellamper og alarmer “ikke kjøp denne, den har det dummeste operativsystemet ever!”. Men det stoppet ikke meg, fordi den har det designet jeg var ute etter. Funksjonalitet står åpenbart ikke høyt på min prioriteringsliste… En gang kjøpte jeg en telefon fordi den matchet perfekt den nye klokken min. Den var bitteliten og ganske uhåndterlig, men jeg elsket den likevel. Som jeg gjør med den nye. Den ligger liksom så fint i hånden, ganske kledelig, rett og slett. Den gangen kalte jeg det et blaff av Paris Hilton-syken. Nå bare skriver jeg det på kontoen for estetisk kapital…

Et forsonende trekk ved min forkjærlighet for “døde objekter” er at jeg setter stor pris på gamle ting. Jeg har tidligere referert fra besøk på henholdsvis loppemarkeder og gjenbruksbutikker, og jeg blir like opprømt hver gang jeg finner ting der som lokker meg til seg. En del av det handler om et ønske om å støtte oppunder gjenbrukstanken og protestere mot bruk- og kastmentaliteten. Men mest av alt handler det om at gamle, brukte ting – møbler eller pryd- og pyntegjenstander – har med seg en historie som jeg syns det er fantastisk å få anledning til å bringe videre. Det er sjelden jeg kjenner historien til disse gjenstandene, men det spiller ingen rolle. Den er der, og tilfører objektet en sjel som nytt og masseprodusert ikke kan skilte med, og jeg kan fantasere om hva tingen ville fortalt dersom den kunne snakke. Kan hende er det et uttrykk for at jeg vil ta del i historien, du vet, en sånn “mening med livet”-tanke?

Sannsynligvis er ikke baktanken fullt så spirituell… Sannsynligvis er det så enkelt som at jeg syns det er fint og jeg vil ha det… Fordi jeg er glad i ting…

Er det bare meg, eller?

Ha en fortreffelig dag og helg, og kos deg med tingene dine – du har sikkert fortjent det!

-liune-

 

Happy dagen-etter-valentines day!

I går var det Valentines Day – en dag med tunge tradisjoner gjennom et par-tre år her på berget… Pussig nok syns jeg dagen er mindre betydningsfull nå som jeg er i et forhold enn den var da jeg var singel. Da hadde jeg romantisk-komedie-fantasier om at den ultimate drømmemannen skulle komme med blomster og sjokoladehjerter og innrømme sin udødelige kjærlighet for meg, og vi skulle rusle inn i solnedgangen, arm i arm, i lykkerus (det skjedde aldri, til orientering). Nå kommer jeg hjem til en sjørøver så oppslukt i gullgraver-tv at jeg må lage min egen middag etter å ha vært på jobb tross sykdom… Og det er igrunn helt greit. For romantikken ligger ikke i hvilken dato det er. Den ligger i hvem vi er, sammen.

Jeg er oppvokst med en far som er verdensmester i å gi bort blomster. Det funker fordi han gir blomster når han syns mamma fortjener det (og fordi hun elsker det) – og det kan være 22. september eller 17, mars like godt som 14. februar. Sånt blir det romantikk av. De små, personlige overraskelsene som betyr masse for de to det gjelder, ikke hjertekort og masseprodusert kjærlighetsnips. Jeg for eksempel, blir mye mer opprømt over at han spanderer ny bensinpumpe til bilen min enn om han hadde kommet med diamanter og belgisk konfekt. Men det er kanskje bare meg…

Beauty is in the eye of the beholder...

Nei – jeg slår et slag for hverdagsromantikken, den følelsen som skyter gjennom deg i brøkdelen av et sekund når du gløtter over på din kjære mens h*n ligger henslengt i sofaen og bare har det bra, og du kjenner at nå- akkurat nå- er jeg lykkelig.

(Jeg noterer meg at jeg skrev et innlegg på Valentines i fjor med tilnærmet likelydende budskap. Jeg er ingenting om ikke konsekvent…)

-liune-

Liune og Sjørøveren på polartokt

Når snøen driver ute og gradestokken holder seg godt nedpå det blå, kjennes tiden inne for å berette om vårt eget lille polartokt forrige helg.

Vi hadde bestemt oss for at fridagen skulle benyttes til å oppleve noe, noe mer enn å oppdateres på de seneste tv-seriene og annen type dankdriveri. Jeg ville på museum, Sjørøveren er fascinert av erobrere, og begge to beundrer folk som aldri ser umuligheter, bare utfordringer. Kompromisset ble Fram-museet.

Det var en ganske kjølig fornøyelse, for museet bidrar til en viss autensitet ved å holde temperaturen nede, men samtidig føltes det bare helt rett – det blir ikke helt den samme opplevelsen midt på sommeren i 30 +grader. Så vi trosset kulda og snek oss gjennom utstillingen med hviskende stemmer og en god porsjon ærefrykt.

Her lagde de polarmaten sin (og jeg kjenner at jeg liker stilen…) Historiene fortalte dog vel så mye om hva de drakk. Gutta var visst glad i en dram.

Disse fine bildene er det forøvrig Sjørøveren som har tatt. Han fant noen aldeles vakre instrumenter i utstillingen også – jeg vet ikke helt hva dette er, men jeg vet at jeg ønsker meg en sånn!

Disse bøkene er hentet fra Frams eget bibliotek. Jeg fantaserer om hvilke vidunderlige historier som kan gjemme seg innenfor disse gamle permene…

Ethvert polarfartøy med respekt for seg selv bør innredes med både grammofon og piano. (dette bildet er det forresten jeg, og ikke Sjørøveren, som er ansvarlig for. Rett skal være rett.)

Her står de da, de brave unge menn, og skuer utover fjorden.

Sjørøveren og jeg takket for oss på dette tidspunktet, tuslet hjem til en kaffekopp og varme pledd. Men vi anbefaler alle å våge seg ut på dette toktet – det er noe helt spesielt å stå omringet av en masse ting som var på henholdsvis Nord- og Sørpolen for 100-120 år siden.

Alternativt kan dere velge løsningen vi gikk for idag, når snøføyka står: varm sjokolade og vafler. Funker det også…

-liune-

Thooo thweet! – Liune kvitrer…

I og med at jeg fikk grei uttelling i faget Sosiale Medier (*les falsk beskjedenhet her*), aner det meg at tiden er inne for å utvide virksomheten. Nå var riktignok ikke eksamensoppgaven 100% i tråd med det jeg bedriver her, men det virker da som om jeg har fått med meg noe!

Da jeg i tillegg har gått til anskaffelse av en smart-telefon (valgte dog den dummeste, dvs en Nokia m/ Symbian Anna), er det altså duket for lansering av Liune på twitter!

Jeg har lusket litt rundt dette mystiske mediet en stund, for å observere, plukke opp kotymen, tonen, the dos and donts, the hows and whats, og faktum er at jeg ikke helt forstår det ennå. Men det er jo noe av det som er spennende med det også! Facebook føles lissom så veldig yesterday, you know? Og dessuten, hvordan kan jeg lære hvordan det funker hvis jeg ikke prøver?

Kjenner også at jeg ofte har behov for å akutt frustrasjonsventilere i korte, sarkastiske vendinger – på toget, i butikken, på skolen osv. – men at facebook ikke er den rette arenaen. Her har jeg tro på kvitring. Så, har du lyst har du lov – let opp @fantasiliune og følg meg hvis du vil! Jeg kan love deg spamfri sone – altfor selvkritisk til å poste i tide og utide…

I morgen skal forresten Sjørøveren og Liune ut på polartokt…

-liune-

Steinkasting i glasshus kan bli dyrt…

Den seneste tiden (typ året eller så) har det vært mange eksempler på 1: en fjær blir lett fem høns med medias hjelp – inkludert sosiale medier. 2: bjelken i eget øye ligger ofte i blindsona, mens splinten i vår nestes har alarmer og røde varsellamper så vi ikke skal unngå å se den – og kommentere den. 3: folk har åpenbart lagt av penger til glassmesteren, for steinkasting er jammen populært. 

Jeg har ikke tenkt å trekke fram enkelthendelser, for som nevnt er det mange gode eksempler å ta av. Derfor velger jeg å snakke i generelle termer. Vi har gjort det til en folkesport å lynsje folk som snakker over seg, snakker før de tenker, gjør dårlige valg av ord og vendinger – og sier det de tenker uten å vurdere konsekvensene. Jeg er også aktiv i denne sporten, særlig når uttalelsene kommer fra folk jeg har bestemt meg for å ikke like. Men for hver gang en slik situasjon oppstår blir det mer og mer presserende for meg å tenke gjennom hvorvidt jeg kunne falt ned i den samme dyregrava. Og konklusjonen min er at ja, det kunne jeg sannsynligvis. Innenfor hjemmets fire vegger kan jeg slumpe til å slenge utrolig mange dårlige, plumpe, grove, slemme og krenkende vitser og/eller blødmer. På grunn av min gode oppdragelse og sosiale intelligens vet jeg sånn noenlunde hva som passer seg der, men som slett ikke hører hjemme i det offentlige rom. På den annen side må jeg ta med i betrakning at jeg sjelden må uttale meg på stående fot med kamera eller mikrofon i nærheten. Jeg lider tungt av lampefeber – en viktig årsak til at jeg ikke ble popstjerne (en av årsakene, iallefall…). Jeg er ikke like velartikulert fra en scene eller liknende som jeg er i min egen stue. Det er derfor en viss fare for at også jeg kunne ha havnet i unåde hos mange, selv om min intensjon var noe helt annet enn å støte og fornærme.

Av frykt for å gjøre nettopp det velger jeg å ikke kommentere slike hendelser på facebook eller twitter. Jeg kan ha en oppfatning om en sak og personen som skapte saken, men jeg publiserer den ikke fordi jeg er redd for å bli tatt til inntekt for saken. Like stor er etterhvert frykten for at slik tenkning lar debattene som følger slike saker forbli unyansert og ensidig . Vil vi det?

Det eneste jeg vil fram til her egentlig er at vi må ta inn over oss at dagens interaktive og hyperraske samfunn lett kan skape blest rundt alle og enhver av oss, og vi kan finne at det vi oppfatter som storm i vannglass blir orkan i verneverdig område for andre. Min moral med dette er at vi er nødt til å tenke oss om når vi uttaler oss i offentligheten – det gjelder også facebook og den slags. Men vi må bli flinkere på empatien også. Og kanskje sette opp større sidespeil så vi får med oss mer av det som skjer i blindsona vår. Der er det høy aktivitet – verdt å se nærmere på…